Sportsbilens utvikling
D23, D24, D25

I forrige blad avsluttet vi med at Lancia meldte på fire D20 til Mille Miglia i 1953. Av billedteksten kunne vi lese at Bonetto endte på en tredje plass. Maglioli var heldigere tre uker senere i Targa Floria, da han vant totalseier med en D20. D20 ble det engelskmennene kalte en «stopgap model». Det ble få andre viktige seire. Maglioli vant 1. plass i bakkeløpet Palermo–Monte Pellegrino. Teamet stilte med fire biler til Le Mans 24 t, alle ombygd til kompressordrift og derved etter reglene redusert til 2,6 liters volum. Selv førerne spurte seg hvorfor dette var nødvendig. Det ble dessverre en fiasko. Bilene falt ut etter tekniske problemer, en etter en. Det lukkede karosseriet var ikke bra i regnvær, da dugget alt til. Hvis det var sol ble førerne stekt i varmen, eller skal vi kanskje si kokt siden det var tak på!.

Enter D23
Det kom allikevel noe godt ut av dette. Kompressorene ble raskt forlatt og taket ble kappet av.Vips var D23 født, og veien til suksess lå mer åpen. Allerede under Gran Premio di Monza – et baneløp på 441 km over 71 runder den 29. juni 1953 – ble resultatet: Bonetto 2. plass.
12 juli tok Taruffi 2. plassen i Coppa d’Oro delle Dolomiti og den 26. juli vant Bonetto 1. plass i Gran Premio dell’AC del Portagallo (Portugal).
Det høres kanskje lettvint ut å skjære taket av en D 20. Taket var faktisk en stresset del av karosseriets gitterkonstruksjon, så ombyggingen krevde noe mer enn bare å fjerne taket. Alle D20 ble skrapet, i likhet med de fleste av de andre, så det har ikke vært mulig å studere bilen i ettertid. Tegninger og bilder eksisterer. Motoren ble overtatt uforandret, en V6 med doble overliggende kamaksler, 2.962 cm3 og 217 hk uten kompressor. Bakfjæringen ble byget om til DeDion type, lik den som ble introdusert på 4. serie Aurelia B20 (og B12) i 1954. Den eneste store forskjellen var at racersportsbilen hadde en tverrstilt bladfjær i stedet for produksjonsbilenes to langsgående. DeDion fjæring var det som gjaldt bak på racerbiler i 30-, 40- og 50-årene, noe vi også kunne se på Auto Union, Mercedes og andre som dominerte.
En forskjell til, var at gearkassen, som vanligvis er boltet til chassiset, sammen med differensial og innenforliggende bremser, var festet helt bak for å gjøre et bytte hurtigere under løp. Fordelen med DeDion er at hjulene beveger seg opp og ned med konstant vinkel i forhold til hverandre, og at den uavfjærede vekten blir sterkt redusert, fordi tunge komponenter er festet til chassiset. Dette var en av detaljene som bidro til at Lanciabilene ofte hamlet opp med biler med større motor, fordi de greide å holde høyere gjennomsnittshastigheter på svingete og dårlige veier. Mens D20 hadde blå og hvit lakk ble D23 og de etterfølgende modeller lakkert i den italienske racing rød.

D 24 Spider Sport
Modellene trengte allikevel flere hester og litt høyere toppfart for å være på høyden og D23 ble snart til D24. motoren var fortsatt basert på den kjente V-6 fra D20, men mulighet for 3.284 cm3, 3102 cm3 og 3750 cm3 som igjen ga henholdsvis 245 hk, 230 hk og 305 hk ved 6500, 6200 og 6500 o/min. Fjærene bak ble nå forandret til to langsgående kvartelliptiske bladfjærer, som kalles cantilever. Hele bilen veide 745 kg. Toppfarten var fra 245 km/t til 290 km/t, avhengig av motor og gearing. Vittorio Jano var fortsatt ansvarlig for den tekniske utviklingen av bilene.

Nurburgring 1000 km
Den første ilddåpen var i Tyskland på det klassiske Nurburgring-løpet over 1000 km.
Under dette løpet gikk det ikke så bra som løpsledelsen håpet, men typen av feil som oppsto, ga allikevel store håp for fremtiden.
Scuderia Lancia deltok med to av de nye D24 med 3,3 liters motorer og en 3 liters D23.
Manzon/Taruffi og Fangio/Bonetto kjørte de nyere, mens Castellotti /Bracco kjørte D23.
Den sterkeste utfordreren var Ascari/Farina i en 4,5 liters Ferrari, som også ble den endelige vinnerbilen.
Taruffi hadde dagens beste rundetid med 10 min. 23,8 sek. Det som skjedde var at Fangio falt ut i runde 10 av totalt 44 runder på grunn av en bensinpumpefeil. De to andre bilene kjørte inn i depotet etter 15 runder, mens Taruffi hadde ledet fra 6. runde. Ingen av bilene startet når de skulle ut igjen. Ikke en gang et klikk var å høre. Det viste seg at batteriet på begge bilene hadde ristet i stykker og batterisyren hadde lekket ut.

Carrera Panamericana Mexico
Dette klassiske landeveisløpet fikk stor oppmerksomhet i hele verden, ikke minst på det viktige amerikanske markedet. En seier har ville være av stor verdi.
Scuderia Lancia sendte over 20 mekanikere under ledelse av Attilio Pasquarelli. Fangio, Bonetto og Taruffi hadde D24, mens Bracco og Castelotti kjørte D23 med 3 liters volum.
Motoren på D24 var på 3,1 liter. Teamet hadde også et fly til disposisjon for å flytte på manskap og deler.
Ferrari stilte med syv biler, type 375 og 4,5 liters V12.
Bonetto vant første etappe, mens Taruffi vant andre og tredje. I en duell mellom Bonetto og Taruffi kjørte Taruffi av veien og Bonetto ble drept. Stagnoli og Scotuzzi i en 3 liters Gordini ble drept i en krasj. Gianni Lancia bordret førerne sine til ikke å konkurrere med hverandre. På de siste etappene ble også mekanikere plassert i bilene. På slutten fikk Maglioli sin Ferrari opp i 171 mph, mens Lanciane ikke greide mer enn 155 mph.
Løpet endte med en stor suksess for Lancia som kom på første, andre, og tredje plass. Fangio vant med Taruffi på annen og Castellotti på tredje. Maglioli i en 4,5 liters Ferrari kom på fjerde og Rosier i en 4,5 liters Talbot på femte.

Mille Miglia 1954
Lancia deltok i Sebring 12 timers, hvor resultatet ble en annenplass for Valenzano/Rubirosa, etter en Osca 1500 med Stirling Moss bak rattet, og i Tour de Sicily hvor Taruffi vant foran en Alfa 1900, mens Maglioli i sin 4,5 liters Ferrari kjørte av veien.
Løpene var god oppvarming før den store prøven Mille Miglia.
Den nye stjernen i Lancias førerstall, Alberto Ascari – Gianni Lancias personlige venn, satt bak rattet i en D24. Konkurrentene var representert med bl. a. Parnell i Aston Martin, Maglioli i Ferrari og Musso i Maserati for å nevne noen. Taruffi i D24 falt ut fordi han kjørte av veien for å unngå å skade en fotgjenger. Mille Miglia var jo en av disse landeveisracene som var like farlige for tilskuere som deltagere. Ascari måtte skifte et hjul og mistet en fjær på gasspedalen. Han fullførte løpet med en strikk lånt av klærne til en tilskuer – og vant.
Marzotto kom på andreplass i en to liters firesylindret Ferrari, mens Musso kom på tredjeplass i en Maserati, og Biondetti på fjerde i en Ferrari 250.
Bemerkelsesverdig var det at en vanlig B20 Aurelia med Serafini bak rattet kom på en syvende plass.

D 25
Den siste utviklingen av racersportsbilene var D25. Her gikk Lancia tilbake til mer velprøvede tekniske løsninger. Motoren fikk 3,8 liters volum og 295 hk (noen steder angis 307hk) og tørrsumpsmøring. Forstillingen ble mer konvensjonell med tverrstilt bladfjær og doble triangelarmer, noe likt det Flaminia fikk senere. DeDion akselen ble beholdt bak, men alle bremsene var nå ute ved hjulene. Skivebremsene hadde ennå ikke holdt sitt inntog. Her var engelskmennene tidligere ute. For første gang var toppfarten 300 km/t.

Dundrod 1954
Den aller siste opptreden for D24 og D25 var på den engelske Dundrod-banen høsten 1954.
Der møtte de sterke konkurrenter i Mike Hawtorn i en 3 liters firesylindret Ferrari og Tony Rolt i i 3,4 liters Jaguar D type. Ascari satte ny banerekord i sin D25, men var senere borti en murvegg og måtte bryte. Hawtorn vant mens Fangio/Taruffi og Manzon/Castellotti kom på andre og tredje plass.
Lancia vant ingen sportsbil-VM med bilene, fordi de ikke deltok i alle løp. I 1954 vant Ferrari med 38 poeng, mens Lancia kom på andreplass med 20 poeng. Poengmessig straffet det seg at de ikke deltok i Le Mans hvert år.
Fra nå av dreide alt seg om formel 1 bilen D50 og sportsracerbilene ble avviklet. Det finnes få biler bevart: en D24 i Biscaretti-museet i Torino (Fangios vinnerbil fra Carrera Panamericana), en D23 i Rosso Bianco Collection sør for Frankfurt. Lanciamuseet har selv en D25 med et svært moderne frontparti, den aldri deltok i noe race. Denne bilen var avbildet på forsiden av forrige utgave av Lanciabladet nr. 14. En D24 har dukket opp i Argentina, og skal være eksportert tilbake til Torino. Resten avbilene ble dessverre hugget opp. Det finnes noen reservegirkasser og motorer, så vi må forvente at det dukker opp noen replikaer med tiden.
En stor æra i bilsport var ved veis ende. De store landeveisløpene ble i tur og orden avviklet fordi de var for farlige for både førere og publikum. Det siste Mille Miglia ble kjørt i 1957.
Både MM og Carrera Panamericana har gjenoppstått som historiske race. I MM kan biler produsert mellom 1928 og 1957 og som opprinnelig sto på deltagerlisten, være med.
Lancia D20, D23, D24 og D25 var deltagere i langt flere billøp enn det som er beskrevet her, og ofte med svært gode plasseringer. Her er kun de største løpene beskrevet.
Ønsker du å lese mer kan f.eks Nigel Trows Lancia Racing anbefales. Det har også kommet ut en egen bok dette året spesielt om disse bilene. I pakken følger også en videokassett om Carrera Panamericana. Denne ønsker vi å komme tilbake til når vi har sett den.