Lancia tur
Fulvia tur til Italia
Sommeren 2002

Sommerens feriereise skulle gå til det sørlige Frankrike. Ved riktig veivalg betyr dette også en snartur innom Italia. Selvfølgelig gjør vi det når transportmidlet er en gammel Fulvia.

Forberedelser er viktig.
Fulviaen er rimelig godt kjent av våre lesere. Den har vært gjennom en omfattende restaurering som har vært beskrevet i bladet. Bilen har også vært å se på Biri, Vålerbanen og klubbturer. Den har vært snill og trofast og har gitt lite hodebry og problemer.
Derfor ble forberedelsene bare oljeskift, reparasjon av friskluftinntaket og reparasjon av en liten bulk i venstre forskjerm etter nærkontakt med garasjeporten i en ny og uvant garasje. Tenning og forgassere ble justert i fjor høst, håndbremsen ble reparert sist vinter og bilen hadde nettopp passert EU-kontroll.
Det eneste plagsomme har vært en kortslutningsfeil som av og til forårsaket motorstopp. Dette trodde jeg at jeg hadde kurert fordi clutchwiren kom borti ledningen til coilen

Det var bare en illusjon, og fra Oslo til Stena line i Gøteborg ble det brukt 8 sikringer, men vi kom frem akkurat en time før avgang til Kiel. Avkjørselen fra ferga i Kiel var en forferdelig rampe med store riller og følgende vibrasjoner. Altså stopp igjen.

Vi bestemte oss derfor å besøke vår venn veterinæren Gregor Stampa i Brockstedt, behagelig lokalisert mellom Kiel og Hamburg. Gregor ble sjeleglad for å bli avbrutt litt i praksisen og stupte ned i motorrommet mens kona stekte pannekaker til Reidun og meg og sine fire små barn.
Det endte med at vi kurerte feilen midlertidig med å koble ut ledningen til blinklysene og innelysene. Dessverre er lokket til sikringsboksen borte og sikringsrekkefølgen står ikke i instruksjonsboken, så det ble litt gjetting om hvilke sikringer som gikk til hva. Heldigvis hadde jeg kjøpt 20 hovedsikringer før start.

Hyggelige tyske samlere

Gregor hadde kjøpt seg et par nye biler siden sist. En B12 Berlina til den overhalte motoren han hadde liggende. En rusten Ardea og en B 20 i god stand. Han bor på landet og har stor plass. Fra før har han en Fulvia Berlina og en Fulvia Coupe i meget god stand og en Flaminia Zagato under restaurering.

Etter en hyggelig lunch ringte han tilsin Lanciavenn Bernhard Bulkin som bodde et par mil lenger syd. Mange traff Herbert under treffet i Helsingør da han kjørt en lekker sølvgrå Flavia Zagato. Bernhard er pensjonert signaltekniker fra DeutscheBundesbahn og liker å mekke elektrisk. Etter et par mils kjøring så vi Berhard stå og vinke til oss fra sin røde Fulvia Coupe på en motorveibro. Vi kjørte av motorveien og ble med han hjem.

Det er helt klart kontaktskapende og sosialt å ha en Lancia med en liten feil! Hadde bilen vært feilfri hadde vi kanskje ikke besøkt disse hyggelige menneskene. Etter en liten pratestund kastet Bernhard seg over Fulviaen. Etter diverse undersøkelser fant vi en lurvete retningsviserarm med dårlig påloddede ledninger og istykkerklemte ledninger inn til rattstammen. Etter en liten jobb trodde vi feilen var utbedret og vi kunne kjøre videre.

Men først måtte vi ha en visningsrunde i Bernhards garasjer.
Der fant vi en Flaminia GT Coupe i glimrende stand, en Flavia 1800 Coupe, en strøken bil nylig importert fra Italia, en Appia 4 dørs serie 2 og den omtalte Flavia Zagato Sport. En bil som alltid fascinerer til tross for de kontroversielle linjene. Ikke den mest praktiske bil å ha, men hvem bryr seg om det ?

Bernhards Fulvia ble behørig prøvekjørt. Den hadde rallyseter og elektronisk tenning. Den virket kjappere enn min. «Giftiger» som Berhard treffende sa på tysk.

Vi kjørte videre og trodde alt var i skjønneste orden, men denne gang stoppet vi igjen etter ca. 25 km. Vi begynte å få trening i å skli ut av veien på en elegant måte. Den røde ledningen ble koblet ut igjen og vi feide videre uten retningsviser.
Det ble tatt en avgjørelse om å besøke Bielstein i Sarstedt ved Hannover neste dag, for å se hva de kunne gjøre, eller om de hadde en retningsviserarm på lager.
Overnatting ble gjort på et gammelt hotell i Verden-Wolle, mellom Bremen og Fallingbostel.

Fulvia på Autobahn.
På grunn av maglende retningsviser ble det svært defensiv kjøring. Det er allikevel bedre med manglende retningsviser enn ukontrollerte stopp.
Fulviaen holdt 120 til 130 som marsjfart. Fordi vi alltid måtte vente på klar bane ved forbikjøringer sank farten av og til under 100, men noen ganger måtte vi opp i 140 og 150 km/t ved lengre forbikjøringer. Det skjedde uanstrengt, og for motoren skal det være sunt med varierende hastighet. Toppfarten skal være 170 og det tror vi den fortsatt greier, med glimrende retningsstabilitet og følelse av trygghet. Det som er bedre på dagens biler er støynivået. 60 –70 tallere har høy motorlyd og takrenner og ventilasjonsruter gir heftig vindsus, men etter en stund venner du deg til det. Heldigvis har Serie 2 femtrinns gearkasse, noe som hjelper på motorvei. På de sterke stigningene måtte vi ned i 4. gir, men holdt fint 100 til 120 kmt.

På veien nedover brukte bilen 1 liter olje på 2300 km og bensinforbruket lå på ca 0,8 – noe som ikke er ruinerende. Oljen jeg brukte var Biltema 5-50 syntetisk. Problemet med oljeforbruk som var i starten er helt borte. Motoren hadde tidligere en tendens til å suge opp olje i luftfilteret, men det ble løst ved å bygge en oljeluftingsboks som de hadde på rallyversjonene.
Bilen vår hadde opprinnelig sort skai interiør med de korte runde seteryggene. Personlig liker jeg ikke sorte interiører. I velværets og sikkerhetens interesse ble derfor hele interiøret byttet ut med Serie 3 interiør i kremfarge med nakkeputer og høyere seterygger. Derfor var våre rygger friske etter en dag i bilen. Lyst interiør er også en enorm fordel etter en dag i solsteken. Men at produsentene ikke lager seter i ren vinyl lenger er forståelig.